Møte med Nord

Etter litt over 24 timer på vei fra Sør og varme fløy jeg trøtt og glad inn over et mørklagt og grått Tromsø. Det eneste som lyste opp er de lysene vi tenner selv. Det har regna så ikke en gang snøen lyser opp. Mørk asfalt går i ett med mørk himmel. Men to mennersker lyste opp på flyplassen. En søster og en bror. Jonathan klapper i hendene, jeg ler. For jeg kan med hånden på hjertet si at han fortsatt er seg selv. Folk snur seg, for ingen andre blir klappa hjem av broren sin, jeg ser bare Jonny og må spørre 4 ganger om jeg kan få en klem siden jeg har glemt å ta på meg klokka. Noe som skal sies å være serdeles viktig i Jonathans verden.

Ellers er det fortsatt rart at folk snakker norsk på butikken. Jeg må vende meg til å kjøre bil på høyre side igjen, og bare godta at ikke alle nordmenn er like glad i å si hei. Så skal det sies at kl ti på kvelden er jeg helt stupings fordi det allerede har vært totalt mørke siden klokka to og jeg sover i 12 timer i strekk. Men kjære tid så vakker vinteren er! I natt falt snøen, og Tromsø glitrer i all sin glans. Jeg er så heldig at jeg har en lillebror som gir meg en god grunn for å bli med ut å ake. I timesvis. Vi har begge liggi som slakt foran barne-tv etter å ha løpt opp å ned bakken igjen og igjen. Favorittordene til treåringer må være "kan vi gjøre det igjen?". Teoman prater kav nordnorsk. Jeg nyter hvert ord jeg hører.

Klokka er 11 og lyset trenger seg frem.

Teoman og Kjelken. En liten reser. 

 Helikopter, say no more!

Lille Mor og Store Bror. 

Plutselig er jeg i Tigerstaden igjen og klar for hverdag.
Digg:)