Om å finne veien hjem

Hvorfor vente?

Jeg sitter alene i et stort hus, midt i Cape Town og venter på at pappa skal komme å feire jul med meg. Jeg venter på at han skal komme sånn at vi kan skrive det siste kapittelet mitt her i Cape Town sammen før jeg avslutter "Susis dager i CT" boka.

Jeg sitter alene fordi alle andre har flytta ut, i går kjørte jeg Susanne (Homla) på flyplassen med klump i magen. Det var ganske trist for da innså jeg at vår kapittel som samboere og støttespillere var over for denne gang. I dag har Cape Town grått store regndråper fordi Susanne har reist, ja, til og med Cape Town sola som er kjent for å skinne varmt og lyst i desember har gjemt seg.

Sola blir sterkere og sterkere her, og det slår meg at dit jeg skal om to uker skinner ikke sola en gang. Men når jeg tenker på Nord Norge ser jeg for meg så mange vakre mennesker som skinner sterkere enn den solen som gjør meg solbrent her. Og felleskapet av familie og venner som venter på meg der andre juledag varmer hjertet mitt stort, selv om jeg vet at vinteren og kulda holder et godt grep om byen min nå.

Og om det er sola eller menneskene som lyser opp livet så går jeg fortsatt imøte med det Lyset som er sterkest. Det Lyset som skinner på julaften fordi Håpet blir født. Et Håp som Lyser så sterkt at en Stjerne magnetisk tilktrekkes det og lyser opp veien fram, sånn at vi litt Håpløse mennesker skal finne Håpet. Ja, akkurat det Håpet som lyser sterkest i en liten stall.

Jeg er på vei.
Hjem.

Jeg kan ialefall minne meg selv på dette. For jeg føler mer at jeg går det lyse i møte, heller enn at jeg går den røde jula i møte. Advent, hva er det? Hvor er den lilla duken? Vi har tent tre lys som vi har plassert fint i 4 vinflasker. Men nissene på kjøpesenteret passer ikke inn i solsteika, og nisseluene påsser ikke inn på stranda.

Lyset er det jeg venter på.